Januar
Januar er egentlig en litt traurig måned. Julen er over og ettervirkningene av handlerundene før jul slår inn for fult! Nyttår er feiret og vi er egentlig godt i gang, med postkassen full av regninger..
Så ringer det på døren hos oss en kveld. Det at det ringer på døren utløser stormende jubel hos tre firbente, de kapper om å komme først til døren. Når jeg kommer frem, er det småkjefting og kommandorer som overhodet ikke blir hørt på. Stakkaren som står utenfor må tro det er krig på innsiden. Vel, det er kun min egen feil, de tre er hoppende glade og helt overbevist om at besøket er til dem.
Vedkommende som stod utenfor nå sist, var en eldre, litt sliten kar. Jeg fikk overrekt ett kort som fortalte at mannen var fra et tidligere østblokkland og at han var både døv og stum. Han trengte penger til operasjon, uten at det stod noe om hvilken operasjon. Så har han vesken full av slike bilder som vi har sett mange ganger, trykk av søte kattunger, hunder og andre dyr.
Men hva gjør en når det står en slik utenfor? Ikke kan jeg døvespråket og dermed er en eventuell samtale utelukket – bortsett fra mine iherdige forsøk med å holde Vesla, Max og Aiko på avstand. Jaja, enden på visen, som alltid, er at jeg ikke klarer å si nei, men jeg har lært å begrense meg. Jeg plukker ut ett bilde, som jeg tror jeg ikke har fra før. Så går jeg og finner lommeboken og tømmer den for småpenger. Er det ikke nok der, så er det å lirke resten ut av sparegrisen. Kontanter er det fint lite av i vårt kortsamfunn, det gjelder også meg. Mannen får sine kroner og jeg får enda ett bilde som blir arkivert sammen med de andre. For å samle støv, for noen ramme på dem blir det nok ikke.
Han går herfra, litt fornøyd – kanskje. Jeg tusler tilbake til stolen min og føler meg egentlig litt snytt. For jeg har ikke noe ønske om disse bildene. Men hva skal en gjøre? Hva gjør du?
