en lørdag i desember

Det hender at drengen tar seg sammen og drar på handlerunde.. Noen ganger fordi det er nødvendig, andre ganger kun for å kikke på hva som er nytt. Det enkleste da er å kjøre til nærmeste handlesenter, som etterhvert er blitt ganske så stort. Her kan man finne alt, vi har til og med den kjente «glassbutiken»! Så drengen klarer seg helt fint på utsiden av fastlandet! Ingen bompenger eller piggdekkgebyr heller.

Uansett, når jeg først er på de kanter bare MÅ jeg innom bokhandlerne. Det er to stykker, og det må til en runde i begge. Noen ganger klarer jeg å gå derfra uten noe i en pose, andre ganger ikke. Men å handle bøker skjer ikke bare på impuls. Ofte har jeg via blogger eller i avisen funnet noe jeg ønsker å lese, andre ganger har jeg ventet på en bok fra en bestemt forfatter.

Men noen ganger faller jeg fullstendig for en bok, det kan være omslaget, et bilde eller som i dette tilfellet tittelen. For det er jo en oppløftende tittel; «De ukuelige optimisters klubb» Jeg kunne ikke gå derfra uten den boken, men jeg hadde ingen anelse om hva den handlet om eller om jeg kom til å like den. Det er en liten murstein på over 600 sider og slike bøker liker jeg! Da varer de kanskje en stund..

Jean-Michel Guenassia som er født i Alger debuterte med denne boken i 2009 i en alder av 50 år. Den ble en stor sukssess og han har mottatt priser for den. Boken handler om en familie, mest om 12-åringen Michel i årene fra 1959 til 1964. Mens det er full krig i Algerie, er det også trykkende og taust i hjemmet. Michel flykter til kafeene og her kommer han i kontakt med flyktninger fra østblokkland som spiller sjakk sammen. Historiene avdekkes litt etter litt og sammen er det med å forme ungdommen Michel. Michel flykter ikke bare til kafeene og kameratene, han leser også bøker. Han leser over alt, når han spiser, i timene og på gaten til og fra skolen. Det gjør at han ofte kommer forsent fordi han må stoppe og lese ferdig før han kan gå inn på skolen. Han låner bøkene på biblioteket, så mange han kan hver gang. Det jeg kanskje savner er en kobling mellom det han leser og det som ellers skjer.

Etter å ha lest boken satt jeg med en følelse av at det var noe kjent, kanskje den minner litt om bøkene til Anna Gavalda. Lesverdig var den.