Vågen
Andre bok i Knirk sitt fantastiske samlesingsprosjektet er Vågen av Harald Voetmann.
Boken er bygget opp rundt Plinius (levde mellom 23 e.Kr til 79 e.Kr) sitt forsøk på å skrive en bok om alt; Naturalis Historia, og den åpner med et sitat:
Det er mig det samme, hvor jeg begynder, for jeg skal atter komme tilbage dertil.
- Parmenides fra Elea
Betrakninger om begynnelse og døden og det som ligger mellom disse ytterpunkter er første del. I andre del kommer sitater fra Naturalis Historia med en tenkt samtale mellom Plinius den eldre, hans nevø Plinius den yngre og slaven Diokles. Del 2 starter med sitatet:
Jeg vil blot bede læserne huske på, at jeg skynder mig, for at kunne beskrive hele verden i detaljer.
Jeg tror jeg skal begynne med det kjente uttrykket: «Det er ikke lett å hoppe etter Wirkola»! Jeg hadde kanskje lest boken med andre øyne hvis jeg ikke nettopp hadde lest Beate Grimsrud sin bok? Mulig, men ikke sikkert! For jeg skjønte faktisk ikke hva forfatteren ønsket. Så jeg sjekket litt i de danske aviser og hos Jyllands-Posten fant jeg en anmeldelse. Den slutter med konklusjonen: «Man behøver ikke være vågen for at læse Harald Voetmann. Det bliver man af denne cocktail af en provokationsleg og et fantasifuldt historisk dokument.» Jahaja, våken er jeg faktisk men teksten her treffer ikke noe hos meg.
Det er faktisk lenge siden jeg har strevd slik med en bok, med å finne meg til rette. Jeg opplevde flere ganger at jeg hadde stanset lesingen midt i en setning og lurte på hva vi skulle ha til middag! Når slikt skjer pleier jeg å legge den bort og finne en annen. Denne gangen skulle jeg prøve å lese hele, jeg mener det er jo «bare» 160 sider. Bonden spurte flere ganger hva jeg strevde med, i det ene øyeblikket var jeg i godstolen med boken, i det neste var jeg en helt annen plass. Slikt skjer ikke ofte…
Dessverre må jeg innrømme at jeg ga opp på side 105.
Nå skal jeg heller begynne på Sonja Nordenswan sin Blues från ett krossat världshus. Jeg er ikke så god til å lese svensk men det ordner seg nok!
Read MoreRomjul..
Det har vært stille og behagelige dager! Bonden har hatt fri og dermed kunne oppgavene deles på to.
Da får drengen mer tid til slikt som hun liker, og da ser salongbordet gjerne slik ut:
Vi har også oppdaget at godbiter fra kjøkkenbenken har forsvunnet. Ikke var det bonden som hadde stukket av med dem ei heller drengen. Vesla kunne det ikke være for hun går ikke på kjøkkenet lengre og dermed var det kun to igjen. Drengen klarte å “fange” tyven en dag, men hun har ikke fortalt det til bonden.
Jaja, julen er jo tid for godbiter?
Read MoreEn dåre fri
Knirk har på sin blogg startet samlesing av bøker som er nominert til Nordisk råds litteraturpris og først ut er «En dåre fri» av Beate Grimsrud.
De første 100 sidene leste jeg samme kveld som boken kom i hus. Det er noe med de korte setningene som gjør at jeg holder pusten når jeg leste. Som om setningene skulle forsvinne. Men tilslutt må jeg jo puste og da ble boken lagt bort. Den gjorde meg urolig og det gikk flere dager før jeg igjen orket å ta den opp igjen. Boken er bygget opp som en dagbok hvor vi følger Eli fra barndommen og frem til nå.
Under hele første halvdel hadde jeg mest lyst til å gi opp, men så kom Eli på en måte under huden og jeg ville følge med helt til slutten. Det ble viktig for meg å vite hvilken vei det ville gå med Eli. Jeg kjenner meg igjen i flere situasjoner. Som hvordan jeg beholder masken og hva jeg velger å vise andre. Hvordan jeg skjuler sårbarhet og uro for å fremstå som den person jeg har valgt å være.
Jeg opplever også Eli som ensom selv med mange venner og familie. Ensomhet på tross av mange mennesker rundt en er vel det værste form for ensomhet?
Boken kryper under huden, og jeg går fremdeles med mange tanker om den. Den har gitt en uro jeg ikke har kjent før, og jeg sitter med mange spørsmål om behandlig, psykiatri og hvordan vi behandler menneskene rundt oss. Det er et hårfint skille mellom det som ansees for å være normalt og det som ikke er det. Eller som Eli sier det: “Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal”
Etter at boken var lest, søkte jeg på nettet etter anmeldelser. Catrine Krøger i Dagbladet mener Grimsrud skriver fletta av Knausgård. Det er jeg faktisk enig i, for i motsetning til Knausgårds navlebeskuende liv, handler denne boken om noe mer. Den handler om vilje til å leve videre på tross av alle tilbakesteg og sykdom. At Grimsrud har latt sin hovedperson være en kreativ kunstnersjel med masse energi føles ikke feil Det er med disse evnene Eli kan fungere. At det er skrivingen som redder Eli, for i den prossessen er hun fri for stemmene som plager henne. Måten Grimsrud beskriver skrivingen er bare helt fantastisk:
«Jeg flyr inn i ordene. Ord skaper setning. Setninger skaper mening. Teksten føder seg selv. Den drar i meg. Å være skrivende. En ordmaker, en betrakter, en løgnhals. Å sitte stille og vente. Få, smake, føle, nyte, synge, bli overrasket. Vente ut tanken bak tanken. Ikke rekke å tenke det, bare plutselig se det stå foran meg på papiret eller på datamaskinen. Det har gått direkte via fingrene.»
Det er gjerne slik Grimsrud kan ta tak i stoffet og få det til å fungere, med å bruke sine egne evner som bakteppe?
Men i Bergens Tidende fant jeg anmeldelsen til Silje Stavrum Norevik som går helt den andre veien. Norevik kaller boken en «Hyttebok for en psykiatripasient» og hun fortsetter slik:
Dagbladet-kritiker Cathrine Krøger går i sin anmeldelse langt i å sammenstille romanen med levd liv, men mitt mandat er å vurdere teksten som litteratur.
Romanen mangler en tydelig arkitektur fordi den svinser fritt mellom innleggelser og tilstedeværelsen av schizofrene stemmer i fortellerens liv, krydret med barndomsgrums – som seg hør og bør i en skildring av galskap. Språket er glatt som speilblank is og mangler fullstendig friksjon. Variasjonen i setningsoppbygging er dessuten så prekær at den kunne fått selv en barneskolelærer til å bedrive rovdrift på rettepennen. Se bare her: avsnitt begynner som følger «Jeg må tisse», «Jeg reiser meg», «jeg drikker cola og røyker», «Jeg føler meg friskere og vil ha mindre medisin» eller kapittelinnledningen «Jeg er hjemme hos mamma i Norge». (Hele artikkelen kan du lese her)
Jeg opplever boken som en dagbok, og dagbøker har vel en slik form? Mine har ihvertfall det, korte setninger som sier meg noe om hvordan jeg hadde det akkurat da.
Jeg opplever boken som en sterk stemme for en gruppe som ikke blir nok hørt. At den åpnet øynene for noe jeg ikke kjente til. Den bør leses av mange.
Read MoreHimmelsk
Ny onsdag og nye himmelske utfordringer. Her er drengen’s bidrag. Bildet ble tatt en kveld i forrige uke, mens vi enda hadde snø.
Flere himmelske bilder finner du hos Petunia
Read MoreHimmelsk
Onsdag igjen og det er klart for ny runde med Petunia sin himmelske utfordring.
Kulden holder stand her i vest men nå har vi også fått snø! Det er herlig, for da blir det så mye lysere om kvelden!
Bildet denne onsdagen er fra en kald kveld i februar og det er like før solen går ned.
Flere himmelske bilder finner du hos Petunia!
Read MoreHimmelsk
Petunia har på sin blogg en HIMMELSK lek som ser utfordrende ut.
Da kuldeperioden satte inn her i vest, tok drengen bonden med seg og dro til litt varmere strøk. Vi hadde en liten uke i Barelona, med 19+ grader! Det var ekstra godt når vi fikk melding om at det var -6 her hjemme!
Bildet er av statuen av Cristofer Colombus som står høyt oppe og skuer utover himmel og hav, 60 meter opp er jo litt! Det er en heis inne i søylen som kan ta den som ønsker med til toppen. Jeg tror det må være en flott utsikt derfra, men høydeskrekken min slo inn, for ikke å snakke om «heisskrekken»!
Flere himmelske bilder finner du på bloggen til Petunia!
Read More
ABC
siste kommentarer