Vågen
Andre bok i Knirk sitt fantastiske samlesingsprosjektet er Vågen av Harald Voetmann.
Boken er bygget opp rundt Plinius (levde mellom 23 e.Kr til 79 e.Kr) sitt forsøk på å skrive en bok om alt; Naturalis Historia, og den åpner med et sitat:
Det er mig det samme, hvor jeg begynder, for jeg skal atter komme tilbage dertil.
- Parmenides fra Elea
Betrakninger om begynnelse og døden og det som ligger mellom disse ytterpunkter er første del. I andre del kommer sitater fra Naturalis Historia med en tenkt samtale mellom Plinius den eldre, hans nevø Plinius den yngre og slaven Diokles. Del 2 starter med sitatet:
Jeg vil blot bede læserne huske på, at jeg skynder mig, for at kunne beskrive hele verden i detaljer.
Jeg tror jeg skal begynne med det kjente uttrykket: «Det er ikke lett å hoppe etter Wirkola»! Jeg hadde kanskje lest boken med andre øyne hvis jeg ikke nettopp hadde lest Beate Grimsrud sin bok? Mulig, men ikke sikkert! For jeg skjønte faktisk ikke hva forfatteren ønsket. Så jeg sjekket litt i de danske aviser og hos Jyllands-Posten fant jeg en anmeldelse. Den slutter med konklusjonen: «Man behøver ikke være vågen for at læse Harald Voetmann. Det bliver man af denne cocktail af en provokationsleg og et fantasifuldt historisk dokument.» Jahaja, våken er jeg faktisk men teksten her treffer ikke noe hos meg.
Det er faktisk lenge siden jeg har strevd slik med en bok, med å finne meg til rette. Jeg opplevde flere ganger at jeg hadde stanset lesingen midt i en setning og lurte på hva vi skulle ha til middag! Når slikt skjer pleier jeg å legge den bort og finne en annen. Denne gangen skulle jeg prøve å lese hele, jeg mener det er jo «bare» 160 sider. Bonden spurte flere ganger hva jeg strevde med, i det ene øyeblikket var jeg i godstolen med boken, i det neste var jeg en helt annen plass. Slikt skjer ikke ofte…
Dessverre må jeg innrømme at jeg ga opp på side 105.
Nå skal jeg heller begynne på Sonja Nordenswan sin Blues från ett krossat världshus. Jeg er ikke så god til å lese svensk men det ordner seg nok!
Read MoreBøkene i 2010
Det ble lest noen bøker i året som gikk. Noen skiller seg klart ut og er blitt favoritter!
Øverst troner Beate Grimsrud tett fulgt av Alice Munro. John Steinbeck sin Travels with Charley in search for America er også en perle dog i en annen sjanger.
Reif Larsen sin T.S. Spivets utvalgte verker var et friskt pust sammen med krimboken til Peter Temple.
Her er listen for 2010:
Beate Grimsrud: En dåre fri
Jean-Michel Guenassia: De ukuelige optimisters klubb
Kathryn Stocket: Barnevakten
Haruki Murakami: Elskede Sputnik
Alice Munro: For mye lykke
Richard C Morais: En trettimeters reise
Bjarne Reuter: Løgnhalsen fra Umbria
Haruki Murakami: Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping
Alice Munro: Noveller i utvalg
Haruki Murakami: Blindepilen og den sovende kvinnen
Reif Larsen: T.S. Spivets utvalgte verker
John Irving: Siste natt i Twisted river
Proust & Ruskin: Om lesing
Peter Temple: Mørk kyst
Jan M Claussen: Kunsten å lese
Sue Crafton: U for understrøm
Simon Stranger: Barsakh
Jette A Kaarsbøl: Din nestes hus
Simon Sebag Montefiore: Potemkin og Katarina den store
Bye/Hoel: Dette er Cuba – alt annet er løgn
Clifton Fadiman: The mathematical magpie
Jette A Kaarsbøl: Den lukkede bok
Haruki Murakami: Trekkoppfuglen
Oscar Wilde: Bildet av Dorian Gray
Per Olov Enquist: Styrtet engel
Håkan Nesser: og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla
John Steinbeck: Travels with Charley in search for America
Harold Rabinowitz: A passion for books
Alberto Manguel: The library at night
Anne Michaels: Som sand
Jonathan Swift: Gullivers reiser
Elizabeth Gilbert: Eat, Pray, Love
Toni Morrison: En nåde
Torbjørn Færøvik: Buddas barn
Torbjørn Færøvik: Kina. En reise på livets elv
Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse
Bergljot K Nordal: Magda
Nyttårsønske? Joda, det har jeg også. I 2011 ønsker jeg å lese flere klassikere, som Charles Dickens og å gjøre meg ferdig med Lev Tolstoj sin Krig og fred. Kanskje jeg klarer det?!
Read MoreEn dåre fri
Knirk har på sin blogg startet samlesing av bøker som er nominert til Nordisk råds litteraturpris og først ut er «En dåre fri» av Beate Grimsrud.
De første 100 sidene leste jeg samme kveld som boken kom i hus. Det er noe med de korte setningene som gjør at jeg holder pusten når jeg leste. Som om setningene skulle forsvinne. Men tilslutt må jeg jo puste og da ble boken lagt bort. Den gjorde meg urolig og det gikk flere dager før jeg igjen orket å ta den opp igjen. Boken er bygget opp som en dagbok hvor vi følger Eli fra barndommen og frem til nå.
Under hele første halvdel hadde jeg mest lyst til å gi opp, men så kom Eli på en måte under huden og jeg ville følge med helt til slutten. Det ble viktig for meg å vite hvilken vei det ville gå med Eli. Jeg kjenner meg igjen i flere situasjoner. Som hvordan jeg beholder masken og hva jeg velger å vise andre. Hvordan jeg skjuler sårbarhet og uro for å fremstå som den person jeg har valgt å være.
Jeg opplever også Eli som ensom selv med mange venner og familie. Ensomhet på tross av mange mennesker rundt en er vel det værste form for ensomhet?
Boken kryper under huden, og jeg går fremdeles med mange tanker om den. Den har gitt en uro jeg ikke har kjent før, og jeg sitter med mange spørsmål om behandlig, psykiatri og hvordan vi behandler menneskene rundt oss. Det er et hårfint skille mellom det som ansees for å være normalt og det som ikke er det. Eller som Eli sier det: “Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal”
Etter at boken var lest, søkte jeg på nettet etter anmeldelser. Catrine Krøger i Dagbladet mener Grimsrud skriver fletta av Knausgård. Det er jeg faktisk enig i, for i motsetning til Knausgårds navlebeskuende liv, handler denne boken om noe mer. Den handler om vilje til å leve videre på tross av alle tilbakesteg og sykdom. At Grimsrud har latt sin hovedperson være en kreativ kunstnersjel med masse energi føles ikke feil Det er med disse evnene Eli kan fungere. At det er skrivingen som redder Eli, for i den prossessen er hun fri for stemmene som plager henne. Måten Grimsrud beskriver skrivingen er bare helt fantastisk:
«Jeg flyr inn i ordene. Ord skaper setning. Setninger skaper mening. Teksten føder seg selv. Den drar i meg. Å være skrivende. En ordmaker, en betrakter, en løgnhals. Å sitte stille og vente. Få, smake, føle, nyte, synge, bli overrasket. Vente ut tanken bak tanken. Ikke rekke å tenke det, bare plutselig se det stå foran meg på papiret eller på datamaskinen. Det har gått direkte via fingrene.»
Det er gjerne slik Grimsrud kan ta tak i stoffet og få det til å fungere, med å bruke sine egne evner som bakteppe?
Men i Bergens Tidende fant jeg anmeldelsen til Silje Stavrum Norevik som går helt den andre veien. Norevik kaller boken en «Hyttebok for en psykiatripasient» og hun fortsetter slik:
Dagbladet-kritiker Cathrine Krøger går i sin anmeldelse langt i å sammenstille romanen med levd liv, men mitt mandat er å vurdere teksten som litteratur.
Romanen mangler en tydelig arkitektur fordi den svinser fritt mellom innleggelser og tilstedeværelsen av schizofrene stemmer i fortellerens liv, krydret med barndomsgrums – som seg hør og bør i en skildring av galskap. Språket er glatt som speilblank is og mangler fullstendig friksjon. Variasjonen i setningsoppbygging er dessuten så prekær at den kunne fått selv en barneskolelærer til å bedrive rovdrift på rettepennen. Se bare her: avsnitt begynner som følger «Jeg må tisse», «Jeg reiser meg», «jeg drikker cola og røyker», «Jeg føler meg friskere og vil ha mindre medisin» eller kapittelinnledningen «Jeg er hjemme hos mamma i Norge». (Hele artikkelen kan du lese her)
Jeg opplever boken som en dagbok, og dagbøker har vel en slik form? Mine har ihvertfall det, korte setninger som sier meg noe om hvordan jeg hadde det akkurat da.
Jeg opplever boken som en sterk stemme for en gruppe som ikke blir nok hørt. At den åpnet øynene for noe jeg ikke kjente til. Den bør leses av mange.
Read Moreen lørdag i desember
Det hender at drengen tar seg sammen og drar på handlerunde.. Noen ganger fordi det er nødvendig, andre ganger kun for å kikke på hva som er nytt. Det enkleste da er å kjøre til nærmeste handlesenter, som etterhvert er blitt ganske så stort. Her kan man finne alt, vi har til og med den kjente «glassbutiken»! Så drengen klarer seg helt fint på utsiden av fastlandet! Ingen bompenger eller piggdekkgebyr heller.
Uansett, når jeg først er på de kanter bare MÅ jeg innom bokhandlerne. Det er to stykker, og det må til en runde i begge. Noen ganger klarer jeg å gå derfra uten noe i en pose, andre ganger ikke. Men å handle bøker skjer ikke bare på impuls. Ofte har jeg via blogger eller i avisen funnet noe jeg ønsker å lese, andre ganger har jeg ventet på en bok fra en bestemt forfatter.
Men noen ganger faller jeg fullstendig for en bok, det kan være omslaget, et bilde eller som i dette tilfellet tittelen. For det er jo en oppløftende tittel; «De ukuelige optimisters klubb» Jeg kunne ikke gå derfra uten den boken, men jeg hadde ingen anelse om hva den handlet om eller om jeg kom til å like den. Det er en liten murstein på over 600 sider og slike bøker liker jeg! Da varer de kanskje en stund..
Jean-Michel Guenassia som er født i Alger debuterte med denne boken i 2009 i en alder av 50 år. Den ble en stor sukssess og han har mottatt priser for den. Boken handler om en familie, mest om 12-åringen Michel i årene fra 1959 til 1964. Mens det er full krig i Algerie, er det også trykkende og taust i hjemmet. Michel flykter til kafeene og her kommer han i kontakt med flyktninger fra østblokkland som spiller sjakk sammen. Historiene avdekkes litt etter litt og sammen er det med å forme ungdommen Michel. Michel flykter ikke bare til kafeene og kameratene, han leser også bøker. Han leser over alt, når han spiser, i timene og på gaten til og fra skolen. Det gjør at han ofte kommer forsent fordi han må stoppe og lese ferdig før han kan gå inn på skolen. Han låner bøkene på biblioteket, så mange han kan hver gang. Det jeg kanskje savner er en kobling mellom det han leser og det som ellers skjer.
Etter å ha lest boken satt jeg med en følelse av at det var noe kjent, kanskje den minner litt om bøkene til Anna Gavalda. Lesverdig var den.
Siste natt i Twisted river
En lang fin leseropplevelse er over – dessverre. 632 sider med John Irving i en fortelling som trollbinder. Jeg har kost meg med hver eneste side. Det er også en fortelling som lever videre i hodet med setninger, uttrykk og hendelser. Gode å gripe, gode å smake på.
Storslått natur med røffe mennesker. Jeg var hektet etter første setning!
Det var kun en ulempe med denne boken, jeg var konstant sulten! Beskrivelsene av rettene er farlige!
Read MoreMørk kyst
I går kom det en bok i postkassen, en bokklubb bok jeg hadde glemt å avbestille. Av Peter Temple, en forfatter som var helt ukjent for meg.
Jeg åpnet første side, leste litt og var fortapt. Det er lenge siden jeg har hatt det slik, å “ramle” inn i en bok og helst kunne bli der lenge! Men jeg leste den ut i løpet av natten.
Det er en krimbok, men en annerledes krim. Den er fra Australia som er litt ukjent for meg, både miljø, natur og folket. Jeg skal ikke røpe noe om innholdet, men si som Knut Faldbakken i VG; “Krim i særklasse..!”
Kanskje jeg også falt for hovedpersonen, hans hus, eiendom og ikke minst hundene som er godt skildret. Jeg hadde ikke hatt noe imot å bo slik. Denne kan jeg anbefale og ikke bare som krim.
Det blir litt vanskelig å finne tilbake til stemningen i ”Siste natt i Twisted river” av John Irving nå. Er kommet halvveis og det er uten tvil en av hans bedre bøker, mye bedre enn den forrige.
Read More
ABC
siste kommentarer