min kamp??
Jeg har tidligere fortalt at deler av julen ble brukt til å lese Min kamp 1 og 2 av Knausgård.
I dag satt jeg og så gjennom BT fra lørdag og der fant jeg Morten Strøksnes sin kronikk om disse bøkene! Den gikk bare rett hjem! Selv om han skriver den på nesten samme «selvutleverende» måte som Knausgård, med å vinkle den mot forholdet til samboeren..
Her er et utdrag av kronikken, og resten finner du på bt.no, om å komme over knausen
Knausgård er skadelig. Hans prosjekt beskriver ikke ham selv eller vår tid, men definerer den, og forsterker noe av det verste i oss. Det keitete, tafatte, apolitiske, fremmedgjorte, konfliktskye, innesluttede, passivt aggressive, observerende, poserende, sutrende, deprimerte mammadaltende og grenseløst selvoppslukte… hele denne livsudyktige grublingen, luksusproblemer koblet til en forbryteraktig puritanistisk innstilling til livet. Alt foregår i hans følsomme og intelligente sinn. Det finnes ikke politikk, strukturer eller en omverden å forholde seg til i hans selvmedlidende univers. Verden består av tre land: Norge, Sverige og Knausgårdia…
Joda, en kan like eller ikke like Min kamp, likegyldig er man ihvertfall ikke. Såpass kjenner jeg. Miljøskildringene fra for eksempel studentlivet vet jeg heller ikke noe om, siden jeg aldri har vært i slikt miljø. Min retning ble mer praktisk. Det som likevel skurrer mest er hans «syting» når han må møte media i en eller annen form, eller stille opp og fortelle om bøkene sine. Hallo, mannen lever jo av at vi betaler for det han skriver. Det er nesten som han havner på samme hylle som Ari Behn – det finnes ikke en bok av ham i mine hyller og ikke skal det heller.
En annen vinkling og uttalelse om Knausgård og hans prosjekt har Verden sett fra Sofienberg, den anbefales!
Nei, jeg går tilbake til Elizabeth Gilbert sin «Eat, Pray, Love» – og lar Min kamp 3 få stå i fred i bokhyllen!
Read MoreBøker som ble lest i 2009
Lister er en trofast følgesvenn her på bruket, vi har lister over det meste.. Men listen over bøker som ble lest i året som gikk er morsom å gå gjennom. Litt fordi jeg enda husker bøkene og hva de handlet om og ikke minst, hvilke opplevelser de gav meg!
Året ble avsluttet i Knausgård sitt rike. Jo, jeg må si meg enig med dem som sa at når de første sider var lest så var det umulig å stoppe. Bok 1 og 2 ble lest sammenhengende og jeg var ikke mye sosial de dagene det stod på. Nå i ettertid sitter jeg med blandete føleser, noen av hans utsagn gjorde meg forbanna og så syntes jeg de var en smule ustrukturerte.
Joda, bøkene er gode, men ikke så gode at jeg stiller meg i “jubelkoret”. Bok nr 3 står urørt i bokhyllen, jeg måtte ha en pause fra ham!
Hege Duckert sin “Mitt grådige hjerte” kan jeg derimot absolutt anbefale! Den boken var det en fornøyelse å lese!
Listen over de 34 bøker:
Karl Ove Knausgård: Min kamp 2
Karl Ove Knausgård: Min kamp 1
Hege Duckert: Mitt grådige hjerte
Haruki Murakami: Norwegian Wood
Haruki Murakami: Kafka på stranden
Svingen & Grøndal: Ayatollah highway
Marjane Satrapi: Persepolis
Anne Michaels: Vinterdvale
Wolfgang Büscher: Tyskland, en reise
Robert Byron: Veien til Oxiana
Alaa Al Aswany: Yacoubian-bygningen
Arnt Stefansen: Spania
Geraldine Brooks: Bokens folk
Geert Mak: Europa
Harlan Coben: I den skogen
Gregory David Roberts: Shantaram
Jane Austen: Stolthet og fordom
P.D. James: Den siste pasienten
Anna Gavalda: Lykka er ein sjeldan fugl
Leonie Swann: Glennkill – en sauekrim
Donna Leon: Finale i Venezia
Katherine Neville: De åtte
Jeanette Winterson: Lidenskapen
Anna Gavalda: Saman er ein mindre aleine
Jan Brøgger sr: Folk uten land
Jenny Diski: En fremmed på toget
Alain de Botton: Kunsten å reise
Anna Politkovskaja: Putins Russland
Philip Kerr: Marsfioler
Cecilia Samartin: Drømmehjerte
Jojo Moyes: Over havet
Jojo Moyes: Forbuden frukt
Victoria Hislop: Øya
Yasmin Crowther: Safrankjøkkenet
“Godbøker”
Å lese en god bok er den beste medisin for det meste. Å kunne krype opp i godstolen eller sofaen men en bok etter en arbeidsøkt er det beste som finnes!
Hvilken type bok som leses kan være forskjellig, alt etter hva jeg holder på med eller det kun er for hygge. Men jeg har fire bøker som jeg stadig vender tilbake til, jeg vet egentlig ikke hvor mange ganger jeg har lest dem…
De fire bøkene er av den danske forfatteren Knud H Thomsen og de er bare herlige! De handler om helt vanlige mennesker som når de settes på livets prøvelser, viser et mot som en kan misunne dem. Men det er ikke urealistisk. Bøkene er løssluppent muntre, av og til sørgmodige og fulle av frodig fortellerglede. Leselykke av øverste klasse!
“Borgermesteren i Monteporko” er om Salvatore Gasperoni, borgermester i den lille fjell landsbyen Monteporko. Mens de allierte styrkene marsjerer nordover i Italia prøver innbyggerne i landsbyen å ta vare på klenodiet i San Angelo-kirken som både tyske plyndrere og fascistiske embetsmenn er ute etter.
I “Klokken i Makedonia” er vi i Hellas under annen verdenskrig og Jangos blir sendt til Makedonia for å bygge opp igjen en fabrikk. Han kommer til landsbyen Aina langt oppe i fjellene, hvor partisaner og tyskere kjemper. Klokken i kirken ble stjålet av bulgarere og innbyggerne vil ha denne tilbake, de må bare finne den først. Det gjør gjeteren Kristofis og fire menn drar for å hente den. Det er gjeteren, kroeieren, presten og Jangos.
“Den irske presten” er det konflikten i Irland i 1919 – 1920. Fader Finn som ikke tror på seg selv og som er livredd nonnene han holder messe for. Men når nonnene blir utvist fra klosteret sitt og han må dra andre steder med dem viser det seg at det bor masse godt i fader Finn.
I “Røverne i Skottland” er vi helt tilbake i den tiden da engelskmennene og skottene kjempet om Skottland. Utgangspunktet er slaget ved Culloden i 1746, der skottene led det endelige nederlag. Overhodet i klan MacDolphin, Thomas Alexander overlever og bestemmer seg for å røve fra engelsmennene hver shilling som skal til for å bygge opp igjen Dolphin Castle.
Dette er bøker jeg absolutt kan anbefale. Hvis noen skulle vite om flere fra samme forfatter blir jeg veldig takknemlig for en melding!
ABC i ord og bilder – X
Så er vi kommet til bokstaven X, og den har nok krevd mer tankearbeid enn den doble w!
Det første som ramler inn i hodet når jeg tenker på X er X-files. TV serien som gikk på fjernsynet for lenge siden. Jeg så kun noen få episoder, den falt ikke helt i min smak. Så min X blir ikke om denne men heller X for X-faktor.
X for meg er den ukjente faktor som vi ofte bør ta med i beregningene når vi på en eller annen måte «handler» på livets vei. Monica tok opp i sin blogg temaet mobbing og jeg vil koble min X-faktor opp mot det. For tiden leser jeg en bok som heter «Donau» av Claudio Magris. I denne fant jeg et avsnitt som jeg synes illustrerer denne x-faktoren godt, når han minnes en lærer han hadde på skolen:
Den mannen, som foreldrene hadde så mye å klage over når de kom på foreldremøter, skylder jeg ikke bare oppdagelsen av Mellom-Europas kultur, men også en av de viktigste og merkeligste leksjoner i moral.
Også i klassen vår hadde vi en syndebukk, en tykk og sjenert gutt som rødmet og svettet for de minste ting, som ikke viste hvordan han skulle reagere når han ble ertet, og som derfor ble utsatt for den grusomheten som finnes i oss alle, en ubevisst, men ikke av den grunn mindre forkastelig grusomhet som alltid vil gå ut over den som til enhver tid er den svake, hvis den ikke bremses av presise regler, hva enten det er indre eller ytre lover.
Ingen av oss var uskyldige, men ingen av oss følte oss som skyldige. En dag da Trani (læreren) med teatralske fakter underviste oss i de sterke verbenes bøyning, tok denne guttens sidemann, en som het Sandrin, og rev fyllepennen ut av hånden på ham og brakk den i to. Jeg kan ennå se for meg offerets ansikt, han ble rød og svett og tårene piplet frem, dels på grunn av ydmykelsen, dels fordi han viste at det ikke var noe han kunne foreta seg. Da læreren spurte Sandrin hvorfor han hadde gjort det, svarte han: «Jeg ble bare så nervøs.. og når jeg er nervøs, da greier jeg ikke å beherske meg…jeg er født sånn, jeg kan ikke noe for det.» Til vår bestyrtelse – og til glede for bølla og ytterligere ydmykelse for offeret svarte Trani: «Jeg skjønner, du kunne ikke noe for det, du er født sånn, det er ikke din skyld, slik er livet,» og så fortsatte han undervisningen.
Et kvarters tid senere begynte han å klage over at det var så lummert, han løsnet på slipset, knappet opp vesten, åpnet vinduene og slamret dem igjen, sa at nervene stod i høyspenn, og til slutt så det ut som om han fikk et raserianfall, for han trev Sandrins penner, blyanter og kladdebøker, knekket dem, rev dem i filler og hev alt rundt i rommet. Endelig lot han som om han falt til ro, snudde seg mot Sandrin og sa: «Du må unnskylde meg, men jeg ble plutselig så nervøs, jeg er født sånn, jeg kunne ikke noe for det, det var ikke min skyld, slik er livet..» og så fortsatte han med de sterke verbene.
Siden har jeg forstått at styrke, intelligens, dumhet, skjønnhet, sjofelhet, svakhet, ikke er annet enn situasjoner og roller som før eller siden tilfaller oss alle. Den som prøver å unnskylde seg med at slik er nå engang livet og man kan ikke noe for det, vil en time eller et år senere bli rammet, under påskudd av de samme uutgrunnelige årsakene.fra kapitlet En gang er klokken slagen for alle, side 288
Min X-faktor er dermed det ukjente, at man skal ta seg tid til å tenke gjennom konsekvensene av handlinger når en ikke er helt sikker på resultatet. Jeg har også gjort det med dette innlegget, og hva konsekvensen blir er jeg nok ikke helt sikker på..
Andre løsninger på ABC i ord og bilder – X finner du her.
Read MoreGod påske
Jeg lar denne søte påskekyllingen ønske alle en riktig god påske! Enten dagene tilbringes i fjellet, ved fjorden eller i by’en.
Read MoreLykka er en sjeldan fugl
Tirsdag var jeg på handletur og da stakk jeg også innom bokhandleren. Det er aldri et lurt trekk fordi jeg kommer ikke ut derfra uten å ha brukt kortet! Denne gangen ble det Anna Gavalda sin siste bok; Lykka er en sjeldan fugl Store forventninger etter å ha lest hennes forrige bok; Saman er ein mindre aleine.
620 sider og jeg håpet at den skulle vare hele påsken. Det gjør den ikke. Sent i går kveld bladde jeg om til siste side og sa farvel til nok en god leseopplevelse. Boken var tung til å begynne med, første halvdel slet jeg med og innrykket er at den kunne vært kortet litt ned. Likefult, absolutt en bok å anbefale. Søt, romantisk, happy-ending, en feel-good bok.
Read More
ABC
siste kommentarer