som dagane går..
Det er “dvaletid” her på gården nå. Rettere sagt – ventetid!! I går ble Sir John sluppet ut, han liker seg ikke på beitet alene. Men fra i morgen får han selskap av Sak 1 Teigland. Det kommer til å bli litt “innkjøringsbråk” men jeg regner med at de roer seg etterhvert.
Jeg prøver å bruke dagene fornuftig med å få unna alt som kan gjøres nå, før lammingen begynner like over påske. Men det glipper!! Og da blir det skippertak i siste liten.
I går kveld var det årsmøte i sauelaget, og det var kjekt. Det er alltid gøy å komme sammen med andre sauebønder, og diskutere sauehold. Nyttige råd og vink klarer jeg også å få med meg.
På listen min over hva som må gjøres før 6 april står også ferdigstillelse av vårt nye bygg på Algrøy. Produksjonslokalet til Strilalam må være ferdig før lamming, etter det er det ingen av oss som har tid til slikt. Vel, jeg må innimellom skrive alle rapporter og ordne med papirene, det får bli nattarbeid tenker jeg. Heldigvis har vi trådløst nett i heimen og vi har kameraovervåking av fjøset. Så jeg kan sitte i sengen med PC og samtidig følge med på hva som skjer i fjøset. Det gjør alt enklere, jeg husker godt tiden før vi fikk kamera!! Jeg var mang en gang så trøtt at jeg var kvalm når jeg skulle i fjøset for å sjekke kl 04 på morgenen.
Så er jeg igang med trening av Aiko, målet er å ta gjeterhundprøve i oktober. I dag har jeg mine tvil om det vil gå, ingenting funket og jeg ble sur. Da er det kun en ting som gjelder – å gi seg. Vi avsluttet med en tur ned til Sir John og da var gutten vel fornøyd. Max og Vesla fikk sine turer etterpå.
For en tid tilbake var det en som spurte meg om hva jeg gjør om dagene. Jeg ble faktisk litt “svar skyldig” og fant heller ikke på noe annet enn å mate sauene og lufte hunder. Til min fordel ble det spurt mens vi hadde 1 meter med snø utenfor og da er det begrenset hva en kan finne på?! Men det fikk meg til å gruble litt, hvor blir egentlig dagene av?? Jeg er oppe før kl 07 og før jeg vet ordet av det er det kveld igjen.
Men den koseligste oppgaven er fjøsstellet. Ingenting er som å åpne døren og bli ønsket velkommen av 57 stykker som er veldig glad for å se deg!! Tenk dere bråket når alle sammen breker på en gang! Og alle har forskjellig breking, Perle for eksempel høres nesten ut som en ku, hun sier mer møø enn bææ! Noen av fjorlammene er litt spe i målet enda, men det endrer seg nok. Så er det mange som kommer helt frem og skal ha sin daglige dose med klapp og klem. Nadja skal kløs litt på brystet og Jade skal ruskes litt på ryggen. Er det rart det går lang tid når det er jeg som har fjøsstellet? Bonden tar seg ikke tid til slikt, han fôrer og ser etter at alle er friske og spiser, så er han ferdig.
Den siste snøen forsvant i dag. Og da kom det frem en masse rart! I flere dager har jeg nå trålt beitene med hansker og plastpose. Med tre hunder på gården blir det masse etterlatenskaper og det vil jeg ha bort før sauene skal ut. Selvfølgelig kunne jeg tatt det etterhvert, men så lenge det var mulig gikk jeg på ski og da var det liksom ikke så enkelt! Heldigvis har jeg greie hunder, de har sine faste plasser og endrer ikke så mye på det. En drittjobb er det likevel…
I uken som kommer skal alle sauene klippes. Nå er det vel nærmt lamming, men det går bra når vi setter dem på bukk og ikke på rumpen. Så er det enklere å få av dem ulla før lamming, klipping etterpå medfører en masse styr med lam som leter etter mor og omvendt. Vanligvis klipper vi mye tidligere, men med den kulden vi har hatt har det ikke latt seg gjøre.
Så har jeg selvfølgelig ett par tre bøker som jeg leser i, i ledige stunder. Og en blogg eller flere. Og «fjesboken».. Er det rart dagene flyr?
Read MoreJanuar
Januar er egentlig en litt traurig måned. Julen er over og ettervirkningene av handlerundene før jul slår inn for fult! Nyttår er feiret og vi er egentlig godt i gang, med postkassen full av regninger..
Så ringer det på døren hos oss en kveld. Det at det ringer på døren utløser stormende jubel hos tre firbente, de kapper om å komme først til døren. Når jeg kommer frem, er det småkjefting og kommandorer som overhodet ikke blir hørt på. Stakkaren som står utenfor må tro det er krig på innsiden. Vel, det er kun min egen feil, de tre er hoppende glade og helt overbevist om at besøket er til dem.
Vedkommende som stod utenfor nå sist, var en eldre, litt sliten kar. Jeg fikk overrekt ett kort som fortalte at mannen var fra et tidligere østblokkland og at han var både døv og stum. Han trengte penger til operasjon, uten at det stod noe om hvilken operasjon. Så har han vesken full av slike bilder som vi har sett mange ganger, trykk av søte kattunger, hunder og andre dyr.
Men hva gjør en når det står en slik utenfor? Ikke kan jeg døvespråket og dermed er en eventuell samtale utelukket – bortsett fra mine iherdige forsøk med å holde Vesla, Max og Aiko på avstand. Jaja, enden på visen, som alltid, er at jeg ikke klarer å si nei, men jeg har lært å begrense meg. Jeg plukker ut ett bilde, som jeg tror jeg ikke har fra før. Så går jeg og finner lommeboken og tømmer den for småpenger. Er det ikke nok der, så er det å lirke resten ut av sparegrisen. Kontanter er det fint lite av i vårt kortsamfunn, det gjelder også meg. Mannen får sine kroner og jeg får enda ett bilde som blir arkivert sammen med de andre. For å samle støv, for noen ramme på dem blir det nok ikke.
Han går herfra, litt fornøyd – kanskje. Jeg tusler tilbake til stolen min og føler meg egentlig litt snytt. For jeg har ikke noe ønske om disse bildene. Men hva skal en gjøre? Hva gjør du?
Read Morenå går julen ut av huset!
Nytt år, nye ark og nye muligheter!
Vi er kommet til midten av januar, og det er på tide at julen tas ut av huset. Det er jo koselig med alle lysene og nissene i denne mørke tiden, men jeg vil heller ha lyse farger frem! Slutt på lilla og rødt – nå blir det gult og vårgrønt! Jeg trenger noe å se frem mot, lysere og varmer tider.
All julepynt er kommet i sine kasser og er plassert på loftet. Men før det ble pakket bort, tok jeg bilder av et lite utvalg.
Read MoreVinter?
Nå er det andre tider her på bruket! Drengen får trimmet musklene sine to ganger for dagen!
Alle sauene våre er nå tatt i hus og skal ha mat morgen og kveld. Det er koselig når jeg har dem inne, da kan jeg klappe og klemme samt snakke med dem. Men å ta ut silo, fylle trillebår etter trillebår og kjøre inn er tungt arbeid. Nå kommer straffen for lite fysisk arbeid i løpet av sommeren og høsten! Kun noen runder med å fordele i siloen under høsting teller liksom ikke. Denne første uken har vært vonde for armer og rygg, men alt går seg til?!
Om en liten uke skal værene inn. Da begynner paring, noe som sannsynligvis vil pågå i 3 til 4 uker. Vi gjør det litt enklere nå siden vi har tre værer. Sir John får stå inne sammen med blæs-damene og da ordner de seg selv.. Hos årslammene får Gisle jr. være. Da er det bare resten som må ha besøk en gang for dagen. Da trenger drengen hjelp! Å flytte en vær som veier bortimot 100 kg går greit når jeg skal slippe han inn, problemet er å få ham med meg ut igjen. Da hjelper det ikke med drengens 50 kilo som “motvekt”.
Vi har også 8 sauer som går igjen ute. Dette er sauer som skal ut av produksjon – ja, det er en tøff tilværelse.. Men de har det godt selv om de ikke har fått komme i fjøset, de har tak å trekke under og de får ekstra mat. Men damene vil ikke være på plassen de har fått tildelt, de stikker stadig av! En fordel er at vi nå ser hvor gjerdene er svake og må ordnes. Den andre fordelen er at jeg har fått bruke Aiko mye. Det ser ut til at vi får en flott gjeter i ham! Han er allerede i stand til å flytte eldre, bestemte damer som ikke finner seg i hva som helst. Når vi bommer litt, og damene tar en tur i naboens hage er det drengens skyld. Hun må lære seg knepene med plassering slik at Aiko vet hvor dyrene skal. Vi må også trene en masse på driving. Det vil si at vi begge skal gå bak flokken og det synes Aiko er kjedelig! Han vil stadig rundt dem, og drive dem mot meg.
Her er Gisle jr. Etter de nye merkeforskriftene har dyra nå rene “piercingen” i ørene sine. Dyr født i egen besetning skal ha ett merke i hvert øre. Så har Gisle jr. vært på kåring og får ett lilla merke. Da er han registrert som avlsdyr med bedømming både av kropp, bein og ull. Det er som utstilling av hund eller katt. Så skulle han ha hatt ett hvitt merke fra vår besetning som viser at han er innkjøpt. Jeg kan ikke forstå hvorfor dyra skal ha alle disse merkene og den som klarer å finne en annen løsning skal få en klem av meg! Kanskje vi skulle prøvd samme type som man har på hund og katt, en liten chip under huden?! Det er helt grusomt om våren når vi skal sette merke i de små lammene. For ikke å snakke om hvordan de ser ut hvis de henger seg fast og river ut merket. Men forklar det til Mattilsynet!! Hah, da kan drengen like godt rope i skogen.
Vi er også ferdig med fjellurer og sanking for i år. Forrige helg fikk vi hjem fire til, 2 sauer med hver sitt lam. Da ble statistikken bedre enn fryktet; det er en sau og to lam vi ikke har funnet, dessverre. Enda vi har hatt både helikopter og småfly til å hjelpe oss i tillegg til alle turgåere og jegere.
Blåklokke
Etter lang tids fravær i bloggverden har jeg endelig litt tid til overs igjen. Høsten har vært veldig travel så andre kjekke sysler har blitt lagt på vent.
Hele denne høsten har jeg sett på blåklokkene som står i svingen rett før huset vårt. Tre av dem har klart seg helt frem til nå, gjennom regn, sludd og kuldegrader. Blåklokke er en av mine favoritter, og jeg er så heldig at de også er på bunaden min.
Innsikt
Det har vært dager med fullstendig innevær her i vest. Og ikke nok med det, bredbåndet sluttet å virke!! Det er ikke noe mer frustrerende enn en router som står og blinker. Feilsøking i alle tenkelige varianter ble prøvd, men med samme resultat: «Kan ikke koble til..» Siden det også var helg var det ikke mulig å få meldt fra heller, leverandøren tar kun imot feilmeldinger på hverdager. Av og til lurer jeg faktisk på hva vi betaler for..
Når slike ting skjer, så oppdager en også hvor avhengig en er av «nettet». Jeg var ikke god å være i hus med, det kan bonden skrive under på. Han løste det delvis med å handle alle aviser og noen magasiner. Det var et smart trekk, for jeg var stille lenge med slikt i hendene.
I Aftenpostens magasin «Innsikt», under kapitlet klima og miljø står følgende innledning:
Dersom vi mener alvor med å ta vare på Jorden, er vitenskapen krystallklar på at vi må legge om økonomien. Forbruket av naturressurser stiger lynraskt, det biologiske mangfoldet stuper – og så og si hver eneste måling viser menneskelig påvirkning av Jorden på en vidstrakt skala.
I tre artikler som de har hentet fra magasinet New Scientist, bestrides vekstdogmet av respekterte 
britiske tenkere innenfor filosofi, økonomi og statsvitenskap.
Den britiske forskeren og filosofen Kate Soper: Å bryte med vår avhengighet av profitt og vekst ville gjøre livene våre bedre, ikke verre! Ved for eksempel mindre jobb, mer lykke? Gjennom reklame blir vi bombandert med at vår «lykke» avhenger av at vi forbruker stadig flere «greier». Vi hører langt mindre om gledene ved å unnslippe tingene som følger med vår «høye» levestandard: stress, trafikkaos, sykelighet, støy og avfall.
Det absurde i vår situasjon illustreres av hvordan vår økonomi profitterer på å selge tilbake til oss de gledene vi har mistet gjennom mye arbeid:
- Fritids- og turistbedriftene som selger oss «kvalitetstid»
- Cateringbedriftene som leverer «hjemmelaget mat»
- Dating- og omsorgsbyråene som sørger for våre personlige relasjoner
- Treningsstudioene hvor vi betaler for å gå på tredemøller…
Analytikeren Andrew Simms: det er misforstått å argumentere at økonomisk vekst er den eneste måten å løfte folk ut av fattigdom! Det er i beste fall et uærlig argument, en påstand om noe som er umulig ifølge enhver fornuftig vurdering.
Han viser til at det trengs omtrent 166$ i global vekst for å generere 1$ ekstra til dem som lever på mindre enn 1$ om dagen!
Å få de fattigste opp til en inntekt på skarve 3$ per dag, krever den helt uoppnåelige biokapasiteten til 15 planeter.
Regjeringene i USA og Strobritannia brukte bare noen få dager på å forlate årtider med økonomiske doktriner i forsøket på å redde det uvørne finanssystemet fra fullstendig nedsmelting. Hvorfor skulle det ta lengre tid å iverksette en plan for å stoppe det presset på planeten som kommer fra en like uvøren og farligere vekstbesettelse?
Artikkelen avsluttes med et fremtidsscenario «2020 – Livet i et land uten vekst» basert på en samtale med Herman Daly – professor i økologisk økonomi, og tidligere seniorøkonom i Verdensbanken.
(alt dette er hentet fra Aftenposten Innsikt, juli/august 2009, side 56-61)
Ja, drengen fikk endel å tenke på og er det ikke slik at endringer også kan skje ved de små skritt? De valg vi kan gjøre for oss selv? Så med slike tanker i hodet var det egentlig ikke så farlig å være uten nett tilgang, jeg fikk gjort en hel del andre ting. Slikt som har stått på vent og stadig blitt forskjøvet frem i tid.
ABC
siste kommentarer