En dåre fri

Posted by drengen on 22. des 2010 in 2010, Bøker, Samlesing | 7 comments

Knirk har på sin blogg startet samlesing av bøker som er nominert til Nordisk råds litteraturpris og først ut er «En dåre fri» av Beate Grimsrud.

De første 100 sidene leste jeg samme kveld som boken kom i hus. Det er noe med de korte setningene som gjør at jeg holder pusten når jeg leste. Som om setningene skulle forsvinne. Men tilslutt må jeg jo puste og da ble boken lagt bort.  Den gjorde meg urolig og det gikk flere dager før jeg igjen orket å ta den opp igjen. Boken er bygget opp som en dagbok hvor vi følger Eli fra barndommen og frem til nå.

Under hele første halvdel hadde jeg mest lyst til å gi opp, men så kom Eli på en måte under huden og jeg ville følge med helt til slutten. Det ble viktig for meg å vite hvilken vei det ville gå med Eli. Jeg kjenner meg igjen i flere situasjoner. Som hvordan jeg beholder masken og hva jeg velger å vise andre. Hvordan jeg skjuler sårbarhet og uro for å fremstå som den person jeg har valgt å være.

Jeg opplever også Eli som ensom selv med mange venner og familie.  Ensomhet på tross av mange mennesker rundt en er vel det værste form for ensomhet?

Boken kryper under huden, og jeg går fremdeles med mange tanker om den.  Den har gitt en uro jeg ikke har kjent før, og jeg sitter med mange spørsmål om behandlig, psykiatri og hvordan vi behandler menneskene rundt oss.  Det er et hårfint skille mellom det som ansees for å være normalt og det som ikke er det.  Eller som Eli sier det:  “Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal”

Etter at boken var lest, søkte jeg på nettet etter anmeldelser. Catrine Krøger i Dagbladet mener Grimsrud skriver fletta av Knausgård. Det er jeg faktisk enig i, for i motsetning til Knausgårds navlebeskuende liv, handler denne boken om noe mer. Den handler om vilje til å leve videre på tross av alle tilbakesteg og sykdom. At Grimsrud har latt sin hovedperson være en kreativ kunstnersjel med masse energi føles ikke feil Det er med disse evnene Eli kan fungere. At det er skrivingen som redder Eli, for i den prossessen er hun fri for stemmene som plager henne. Måten Grimsrud beskriver skrivingen er bare helt fantastisk:

«Jeg flyr inn i ordene. Ord skaper setning. Setninger skaper mening. Teksten føder seg selv. Den drar i meg. Å være skrivende. En ordmaker, en betrakter, en løgnhals. Å sitte stille og vente. Få, smake, føle, nyte, synge, bli overrasket. Vente ut tanken bak tanken. Ikke rekke å tenke det, bare plutselig se det stå foran meg på papiret eller på datamaskinen. Det har gått direkte via fingrene.»

Det er gjerne slik Grimsrud kan ta tak i stoffet og få det til å fungere, med å bruke sine egne evner som bakteppe?

Men i Bergens Tidende fant jeg anmeldelsen til Silje Stavrum Norevik som går helt den andre veien. Norevik kaller boken en «Hyttebok for en psykiatripasient» og hun fortsetter slik:

Dagbladet-kritiker Cathrine Krøger går i sin anmeldelse langt i å sammenstille romanen med levd liv, men mitt mandat er å vurdere teksten som litteratur.

Romanen mangler en tydelig arkitektur fordi den svinser fritt mellom innleggelser og tilstedeværelsen av schizofrene stemmer i fortellerens liv, krydret med barndomsgrums – som seg hør og bør i en skildring av galskap. Språket er glatt som speilblank is og mangler fullstendig friksjon. Variasjonen i setningsoppbygging er dessuten så prekær at den kunne fått selv en barneskolelærer til å bedrive rovdrift på rettepennen. Se bare her: avsnitt begynner som følger «Jeg må tisse», «Jeg reiser meg», «jeg drikker cola og røyker», «Jeg føler meg friskere og vil ha mindre medisin» eller kapittelinnledningen «Jeg er hjemme hos mamma i Norge». (Hele artikkelen kan du lese her)

Jeg opplever boken som en dagbok, og dagbøker har vel en slik form?  Mine har ihvertfall det, korte setninger som sier meg noe om hvordan jeg hadde det akkurat da.

Utdrag av boken finnes her

Jeg opplever boken som en sterk stemme for en gruppe som ikke blir nok hørt.  At den åpnet øynene for noe jeg ikke kjente til. Den bør leses av mange.

Himmelsk

Posted by drengen on 9. des 2010 in 2010, Himmelsk | 13 comments

Ny onsdag og nye himmelske utfordringer.  Her er drengen’s bidrag. Bildet ble tatt en kveld i forrige uke, mens vi enda hadde snø.

Flere himmelske bilder finner du hos Petunia

Himmelsk

Posted by drengen on 7. des 2010 in 2010, Himmelsk | 10 comments

Onsdag igjen og det er klart for ny runde med Petunia sin himmelske utfordring.

Kulden holder stand her i vest men nå har vi også fått snø!  Det er herlig, for da blir det så mye lysere om kvelden!

Bildet denne onsdagen er fra en kald kveld i februar og det er like før solen går ned.

Flere himmelske bilder finner du hos Petunia!

Alle mine sauer

Posted by drengen on 6. des 2010 in Dyrene | 0 comments

For tiden har vi 40 sauer og 14 påsettlam i fjøset. Vi har også 2 værer som skal sørge for at vi får lam til våren. Det er Mikal, en brun spælvær som ikke er 1 år enda og så har vi en voksen indeksvær som drengen kaller «Rusken». Vi hadde også en blæset vær men han vandret til grønnere enger like før vi skulle sette dem inn. Dermed må drengen jukse litt, det vil si at jeg må insiminere blæset-sauene mine. Da må Mikal brukes, han har halsbånd og lenke og så må jeg ta han med inn til damene for at han skal vise meg hvem som er klar. Dette har vi gjort tre ganger for dagen i over en uke nå, kl 07, kl 16 og kl 22. Så er det å regne ut best tid for insiminering og å følge boken. Jeg må ha med termos med varmt vann som holder rett temperatur og stoppeklokke. Strået med godsakene skal tines i noen sekunder og settes på en tynn stav. Så skal det på plass i sauen.

I dag insiminerte vi den siste, så nå slipper jeg den runden. Nå blir det også kjekkere for Mikal, for nå skal han få gå løs inne hos blæsene også. De som ikke har tatt semin kommer opp igjen i løpet av 14-15 dager og da blir det blandingslam. Lurer på hvordan de blir seende ut, blanding av brun spæl og sort blæset.
Bildet er av Jørgen, den seminværen jeg valgte til blæsdamene mine.

en lørdag i desember

Posted by drengen on 5. des 2010 in Betraktninger, Bøker | 0 comments

Det hender at drengen tar seg sammen og drar på handlerunde.. Noen ganger fordi det er nødvendig, andre ganger kun for å kikke på hva som er nytt. Det enkleste da er å kjøre til nærmeste handlesenter, som etterhvert er blitt ganske så stort. Her kan man finne alt, vi har til og med den kjente «glassbutiken»! Så drengen klarer seg helt fint på utsiden av fastlandet! Ingen bompenger eller piggdekkgebyr heller.

Uansett, når jeg først er på de kanter bare MÅ jeg innom bokhandlerne. Det er to stykker, og det må til en runde i begge. Noen ganger klarer jeg å gå derfra uten noe i en pose, andre ganger ikke. Men å handle bøker skjer ikke bare på impuls. Ofte har jeg via blogger eller i avisen funnet noe jeg ønsker å lese, andre ganger har jeg ventet på en bok fra en bestemt forfatter.

Men noen ganger faller jeg fullstendig for en bok, det kan være omslaget, et bilde eller som i dette tilfellet tittelen. For det er jo en oppløftende tittel; «De ukuelige optimisters klubb» Jeg kunne ikke gå derfra uten den boken, men jeg hadde ingen anelse om hva den handlet om eller om jeg kom til å like den. Det er en liten murstein på over 600 sider og slike bøker liker jeg! Da varer de kanskje en stund..

Jean-Michel Guenassia som er født i Alger debuterte med denne boken i 2009 i en alder av 50 år. Den ble en stor sukssess og han har mottatt priser for den. Boken handler om en familie, mest om 12-åringen Michel i årene fra 1959 til 1964. Mens det er full krig i Algerie, er det også trykkende og taust i hjemmet. Michel flykter til kafeene og her kommer han i kontakt med flyktninger fra østblokkland som spiller sjakk sammen. Historiene avdekkes litt etter litt og sammen er det med å forme ungdommen Michel. Michel flykter ikke bare til kafeene og kameratene, han leser også bøker. Han leser over alt, når han spiser, i timene og på gaten til og fra skolen. Det gjør at han ofte kommer forsent fordi han må stoppe og lese ferdig før han kan gå inn på skolen. Han låner bøkene på biblioteket, så mange han kan hver gang. Det jeg kanskje savner er en kobling mellom det han leser og det som ellers skjer.

Etter å ha lest boken satt jeg med en følelse av at det var noe kjent, kanskje den minner litt om bøkene til Anna Gavalda. Lesverdig var den.

Himmelsk

Posted by drengen on 1. des 2010 in 2010, Himmelsk | 12 comments

Petunia har på sin blogg en HIMMELSK lek som ser utfordrende ut.

Da kuldeperioden satte inn her i vest, tok drengen bonden med seg og dro til litt varmere strøk.  Vi hadde en liten uke i Barelona, med 19+ grader!  Det var ekstra godt når vi fikk melding om at det var -6 her hjemme!

Bildet er av statuen av Cristofer Colombus som står høyt oppe og skuer utover himmel og hav, 60 meter opp er jo litt!  Det er en heis inne i søylen som kan ta den som ønsker med til toppen.  Jeg tror det må være en flott utsikt derfra, men høydeskrekken min slo inn, for ikke å snakke om «heisskrekken»!

Flere himmelske bilder finner du på bloggen til Petunia!

Tørke?!

Posted by drengen on 30. nov 2010 in 2010, Betraktninger | 0 comments

Det har vært fullstendig bloggtørke for drengen siden sist, tror det var engang i august?  Jeg kan unnskylde det med at tiden ikke alltid strekker til.  Eller så kan jeg si at jeg ikke har tatt meg tid?! Aller helst tror jeg det er inspirasjonen som forsvant, og andre ting tok over.

Nå er det vintertid, alle dyr er i hus og det er blitt roligere.  Høsten er jo alltid hektisk for slike drenger, da skal man jo høste av det som ble sådd om våren.  Så langt i år har det vært bra.

Gjeterhundprøven vi arrangerte gikk flott med nydelig høstvær og vanskelige sauer.  Jeg var jo selvfølgelig litt lei for at vi ikke nådde målet og kunne delta, men i vinter skal det trenes!

Det er ikke bare bare å få sauene til å gå i rette linjer og gjennom grinder, både mot deg og fra deg!  Men vi klarer det nok tilslutt?! Slik som disse to på bildet, hunden er nå på vei til å føre sauene rundt føreren.

Første søndag i advent og jeg har klart å finne frem lysene!  Men julepresangene er jeg ikke begynt på, det blir vel i siste liten i år.  Jeg er kanskje ikke helt alene om det?