regn, regn og atter regn!

Der var jammen oktober over også!  Tid for en aldri så liten oppdatering?

I motsetning til septembers lesefest med 7 bøker, har det i oktober blitt 4.
Først var det Pedro Carmona-Alvarez sin Og været skiftet og det ble sommer og så videre

pedro

I boken møter vi norske Kari som flytter med foreldrene sine til USA på 50-tallet. I New York møter hun overklassegutten Johnny, de to blir forelsket, gifter seg og får to barn. Men så rammes de av en stor katastrofe. Deres to døtre dør i en ulykke.

Tynget i sorg, flytter de tilbake til Norge, men Johnny passer ikke inn i kulturen her med sin amerikanske aksent. Paret får etter hvert et nytt barn – en datter som får navnet Marita. Det er hun som er forteller-stemmen i boken. Marita vokser opp som en skygge av sine avdøde søstre.

NrK sin side finnes ett intervju med forfatteren hvor han forteller om denne boken, og hvor sitatet over er hentet fra.  De 230 sidene ble lest fort, det er vakkert fortalt om en ufattelig sorg.

oktober12Så ble Catch 22 lest ferdig.  Jeg skal ikke uttale meg så mye om den, det har Solgunn, Rose-Marie og ikke minst Ingalill gjort på en fremragende måte.  Men som tidligere uttalt, den gir noen voldsomme latterkikk og en solid dose tristhet.

Etter den ble det dager uten å lese en side, før jeg fikk Vigdis Hjort sin Leve posthornet!  Herlig!  Første linje: “Da jeg skulle sette de gamle grytene som ikke fungerte med den nye induksjonsovnen, i kjellerboden, kom jeg over dagboken min fra 2000.”  Etter det husker jeg ikke så mye, annet at jeg stadig prøvde å huske hva jeg gjorde i 2000.  Det er jo ikke mer enn 12 år siden!  Og så brev da! Jeg husker gleden ved å finne en håndskrevet konvolutt i postkassen med mitt navn på! Slikt får jeg jo ikke lengre untatt noen julekort hvis jeg er heldig.

Resten av oktober fikk Salman Rushdie med sin Joseph Anton – memorarer Clementine har en glimrende anmeldelse av boken her.  Jeg vil bare trekke fram noe han skriver på side 119:

Han ble bedt om å anmelde Kjære Mili, et av Grimms eventyr illustrert av Maurice Sendak, for The New York Times, og til tross for at han var nøye med å uttrykke sin beundring for mye av det Sendak hadde gjort, kunne han ikke unnlate å påpeke at den store illustratøren her gjentok seg selv. Sendak lot seg intervjue og sa da at det var den mest sårende anmeldelsen han noensinne hadde fått, og at han “hatet” ham som hadde skrevet den. (Han skrev to andre bokanmeldelser, for det britiske Observer, hvor han syntes at boken han skulle vurdere, var mindre fantastisk enn forfatterens tidligere verker, og forfatterne av Russlands hus og Hokus pokus, John le Carré og Kurt Vonnegut, som til da hadde vært vennlige bekjente, erkærte seg også som hans fiender.  Slik var det å namelde bøker. Hvis man likte en bok godt, syntes forfatteren at rosen bare var noe de hadde rettmessig krav på, og hvis man ikke syntes noe om den, fikk man fiender. Han bestemte seg for å slutte med det. Det var bare helt tullete.)

Sånn kan det gå når en er forfatter og skal vurdere andres verk?!  Jeg leste Sataniske vers da den kom og den er min favoritt.  Skam og Maurerens siste sukk har jeg også lest.  Midnattsbarn ligger nå i bunken “skal leses” sammen med Haroun and the sea of stories.

Dett va dett i oktober og bortsett fra å regne bort, har måneden glidd stille avgårde. Alle sauer er kommet i hus og er nå klippet.  De blir så små da!  Jeg har 10 utegangere som går på ett beite i nærheten og som brukes til trening av hund.  Selv det er utsatt, sauene gjemmer seg under knauser og busker og hundene vil knapt stikke nesen utfor døren.  Jeg forstår dem godt og jeg er ikke lysten på uteaktivitet når jeg er våt til skinnet før vi er kommet opp bakken.

Siden det er vanskelig å få tatt bilder av Birken i det «drittværet» vi har avslutter jeg med ett fra Jenny Kempe sin lille bok Hold hodet kaldt.

PUST

 

Author: drengen

Share This Post On