Stigninger og fald

Stigninger og fald av Josefine Klougart er en liten bok på 172 sider, og jeg regnet med at den ville bli slukt i ett jafs..  Så feil kan man ta, for jeg la den stadig bort.  Den bød på både stigninger men også fall.. Jeg tror ikke det er fordi den er på dansk, selv om jeg denne gangen synes det var vanskelig å lese.

nettsiden til Nordisk råd fant jeg dette om denne boken:

Man kan læse Stigninger og fald på mange måder. Er man følsom over for sproglig artikulation, vil man tabe vejret; er man en cool intellektuel, der søger indre linjer, vil man begynde at føle; og er man den blinde læser, der farer på, vil man begynde at se.

josefineFølsom for språklig artikulasjon er jeg nok ikke ei heller en cool intellektuell, jeg er nok helst den blinde leser som såvidt klarte å se..

Jeg-fortelleren er piken Josefine, muligens forfatteren selv. Fortellingen er om livet og barndommen på Mols sammen med foreldrene og de to søstrene. I korte avsnitt beskriver hun fragmenter av en hverdag, en hendelse hos en helt alminnelig familie. Ingenting er kronologisk, det er mer slik at du følger en tanke for så å ha sporet av og kommet på noe helt annet. Sporet av er sikkert ikke helt rett uttrykk, mer som at et ord eller en følelse fører til noe annet?

Fortellingen starter med at Josefine får hesten Molly som hun i siste kapittel sier farvel til. Akkurat disse bildene hadde jeg ingen problemer med å følge, jeg kjenner meg igjen. Jeg er vokst opp med en brun fin hoppe som het Molly, og flere ganger var jeg tilbake til mine egne opplevelser! Gleden ved et dyr, de første opplevelsene og så avgjørelsen som følger når dyret ikke lengre har det bra.

Det er alt sammen meget usentimentalt. Hendes knæled er simpelthen slidt ned, det er det, man kan se på scanningsbilledet, på den skærm, da dyrlegen kommer og monterer den elektriske boks nede bag huset, hvor vi kan trække strøm. Det er knogle mod knogle, kan jeg forstå. Så jeg nikker. Det er sådan, det må være. (side 137)

Så er det bildet når hun går på tur og svinger på armene. Akkurat det gjorde jeg også, fikk liksom større fart når armene svinger frem og tilbake.

Minuset var de lange setningene, jeg husket ikke hvor det begynte når jeg kom til slutten. Jeg fant meg ikke tilrette med dem og mistet gjerne tråden etter andre komma. Håpet var at det skulle bli lettere etterhvert, det ble det ikke. Så leste jeg innleget til Knirk om det å lese hvor hun setter ord på det jeg også har følt. Har jeg som leser noe ansvar for leseopplevelsen? Om jeg er rettferdig når denne boken blir lest innimellom alle andre daglige gjørmål. Stigninger og fald ville passet foran peisen en kald dag med ingen andre oppgaver. Slik at de lange setninger kunne synke inn, og bildene bli klare.

Dette var siste bok i samlesingprosjektet, hvor vi har lest bøker som er nominert til Nordisk råds litteraturpris. Du finner flere innlegg om denne og de andre bøkene hos Knirk!

Author: drengen

Share This Post On