om lørdager og sånt
Lørdag er blitt dagen for husarbeid. Hvorfor aner jeg ikke. Helgen begynner jo egentlig på fredagen gjør den ikke?
Drengen har faktisk vurdert om ikke søndag bør være start på en ny uke. Starte en ny uke med en hviledag?
Men tilbake til husarbeidet. Det er kjedelig, gjentagelse og gjentagelse. Jeg gjorde jo akkurat det samme for en uke siden! For å få litt fortgang og ikke minst ha det litt hyggelig så må det musikk til arbeidet. Da starter det med denne!
Oh yeah, disse herlige lørdager som ikke bestod av husvask, men kun å finne ut hvor kvelden skulle tilbringes!
en lørdag i desember
Det hender at drengen tar seg sammen og drar på handlerunde.. Noen ganger fordi det er nødvendig, andre ganger kun for å kikke på hva som er nytt. Det enkleste da er å kjøre til nærmeste handlesenter, som etterhvert er blitt ganske så stort. Her kan man finne alt, vi har til og med den kjente «glassbutiken»! Så drengen klarer seg helt fint på utsiden av fastlandet! Ingen bompenger eller piggdekkgebyr heller.
Uansett, når jeg først er på de kanter bare MÅ jeg innom bokhandlerne. Det er to stykker, og det må til en runde i begge. Noen ganger klarer jeg å gå derfra uten noe i en pose, andre ganger ikke. Men å handle bøker skjer ikke bare på impuls. Ofte har jeg via blogger eller i avisen funnet noe jeg ønsker å lese, andre ganger har jeg ventet på en bok fra en bestemt forfatter.
Men noen ganger faller jeg fullstendig for en bok, det kan være omslaget, et bilde eller som i dette tilfellet tittelen. For det er jo en oppløftende tittel; «De ukuelige optimisters klubb» Jeg kunne ikke gå derfra uten den boken, men jeg hadde ingen anelse om hva den handlet om eller om jeg kom til å like den. Det er en liten murstein på over 600 sider og slike bøker liker jeg! Da varer de kanskje en stund..
Jean-Michel Guenassia som er født i Alger debuterte med denne boken i 2009 i en alder av 50 år. Den ble en stor sukssess og han har mottatt priser for den. Boken handler om en familie, mest om 12-åringen Michel i årene fra 1959 til 1964. Mens det er full krig i Algerie, er det også trykkende og taust i hjemmet. Michel flykter til kafeene og her kommer han i kontakt med flyktninger fra østblokkland som spiller sjakk sammen. Historiene avdekkes litt etter litt og sammen er det med å forme ungdommen Michel. Michel flykter ikke bare til kafeene og kameratene, han leser også bøker. Han leser over alt, når han spiser, i timene og på gaten til og fra skolen. Det gjør at han ofte kommer forsent fordi han må stoppe og lese ferdig før han kan gå inn på skolen. Han låner bøkene på biblioteket, så mange han kan hver gang. Det jeg kanskje savner er en kobling mellom det han leser og det som ellers skjer.
Etter å ha lest boken satt jeg med en følelse av at det var noe kjent, kanskje den minner litt om bøkene til Anna Gavalda. Lesverdig var den.
Tørke?!
Det har vært fullstendig bloggtørke for drengen siden sist, tror det var engang i august? Jeg kan unnskylde det med at tiden ikke alltid strekker til. Eller så kan jeg si at jeg ikke har tatt meg tid?! Aller helst tror jeg det er inspirasjonen som forsvant, og andre ting tok over.
Nå er det vintertid, alle dyr er i hus og det er blitt roligere. Høsten er jo alltid hektisk for slike drenger, da skal man jo høste av det som ble sådd om våren. Så langt i år har det vært bra.
Gjeterhundprøven vi arrangerte gikk flott med nydelig høstvær og vanskelige sauer. Jeg var jo selvfølgelig litt lei for at vi ikke nådde målet og kunne delta, men i vinter skal det trenes!
Det er ikke bare bare å få sauene til å gå i rette linjer og gjennom grinder, både mot deg og fra deg! Men vi klarer det nok tilslutt?! Slik som disse to på bildet, hunden er nå på vei til å føre sauene rundt føreren.
Første søndag i advent og jeg har klart å finne frem lysene! Men julepresangene er jeg ikke begynt på, det blir vel i siste liten i år. Jeg er kanskje ikke helt alene om det?
Read Moresom dagane går..
Det er “dvaletid” her på gården nå. Rettere sagt – ventetid!! I går ble Sir John sluppet ut, han liker seg ikke på beitet alene. Men fra i morgen får han selskap av Sak 1 Teigland. Det kommer til å bli litt “innkjøringsbråk” men jeg regner med at de roer seg etterhvert.
Jeg prøver å bruke dagene fornuftig med å få unna alt som kan gjøres nå, før lammingen begynner like over påske. Men det glipper!! Og da blir det skippertak i siste liten.
I går kveld var det årsmøte i sauelaget, og det var kjekt. Det er alltid gøy å komme sammen med andre sauebønder, og diskutere sauehold. Nyttige råd og vink klarer jeg også å få med meg.
På listen min over hva som må gjøres før 6 april står også ferdigstillelse av vårt nye bygg på Algrøy. Produksjonslokalet til Strilalam må være ferdig før lamming, etter det er det ingen av oss som har tid til slikt. Vel, jeg må innimellom skrive alle rapporter og ordne med papirene, det får bli nattarbeid tenker jeg. Heldigvis har vi trådløst nett i heimen og vi har kameraovervåking av fjøset. Så jeg kan sitte i sengen med PC og samtidig følge med på hva som skjer i fjøset. Det gjør alt enklere, jeg husker godt tiden før vi fikk kamera!! Jeg var mang en gang så trøtt at jeg var kvalm når jeg skulle i fjøset for å sjekke kl 04 på morgenen.
Så er jeg igang med trening av Aiko, målet er å ta gjeterhundprøve i oktober. I dag har jeg mine tvil om det vil gå, ingenting funket og jeg ble sur. Da er det kun en ting som gjelder – å gi seg. Vi avsluttet med en tur ned til Sir John og da var gutten vel fornøyd. Max og Vesla fikk sine turer etterpå.
For en tid tilbake var det en som spurte meg om hva jeg gjør om dagene. Jeg ble faktisk litt “svar skyldig” og fant heller ikke på noe annet enn å mate sauene og lufte hunder. Til min fordel ble det spurt mens vi hadde 1 meter med snø utenfor og da er det begrenset hva en kan finne på?! Men det fikk meg til å gruble litt, hvor blir egentlig dagene av?? Jeg er oppe før kl 07 og før jeg vet ordet av det er det kveld igjen.
Men den koseligste oppgaven er fjøsstellet. Ingenting er som å åpne døren og bli ønsket velkommen av 57 stykker som er veldig glad for å se deg!! Tenk dere bråket når alle sammen breker på en gang! Og alle har forskjellig breking, Perle for eksempel høres nesten ut som en ku, hun sier mer møø enn bææ! Noen av fjorlammene er litt spe i målet enda, men det endrer seg nok. Så er det mange som kommer helt frem og skal ha sin daglige dose med klapp og klem. Nadja skal kløs litt på brystet og Jade skal ruskes litt på ryggen. Er det rart det går lang tid når det er jeg som har fjøsstellet? Bonden tar seg ikke tid til slikt, han fôrer og ser etter at alle er friske og spiser, så er han ferdig.
Den siste snøen forsvant i dag. Og da kom det frem en masse rart! I flere dager har jeg nå trålt beitene med hansker og plastpose. Med tre hunder på gården blir det masse etterlatenskaper og det vil jeg ha bort før sauene skal ut. Selvfølgelig kunne jeg tatt det etterhvert, men så lenge det var mulig gikk jeg på ski og da var det liksom ikke så enkelt! Heldigvis har jeg greie hunder, de har sine faste plasser og endrer ikke så mye på det. En drittjobb er det likevel…
I uken som kommer skal alle sauene klippes. Nå er det vel nærmt lamming, men det går bra når vi setter dem på bukk og ikke på rumpen. Så er det enklere å få av dem ulla før lamming, klipping etterpå medfører en masse styr med lam som leter etter mor og omvendt. Vanligvis klipper vi mye tidligere, men med den kulden vi har hatt har det ikke latt seg gjøre.
Så har jeg selvfølgelig ett par tre bøker som jeg leser i, i ledige stunder. Og en blogg eller flere. Og «fjesboken».. Er det rart dagene flyr?
Read MoreBlåklokke
Etter lang tids fravær i bloggverden har jeg endelig litt tid til overs igjen. Høsten har vært veldig travel så andre kjekke sysler har blitt lagt på vent.
Hele denne høsten har jeg sett på blåklokkene som står i svingen rett før huset vårt. Tre av dem har klart seg helt frem til nå, gjennom regn, sludd og kuldegrader. Blåklokke er en av mine favoritter, og jeg er så heldig at de også er på bunaden min.
ABC
siste kommentarer